Hopp til innhold

Norrøn kolonisering av Amerika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gjenskapning av Eirik Raudes boplass Brattahlid, Eiriksfjord i bakgrunnen
L'Anse aux Meadows–bosetningen markert øverst på Newfoundland. Dette antas å være Vinland, som nevnt i sagaen.

Den norrøne koloniseringen av Amerika begynte så tidlig som på 900-tallet, da nordboere utforsket og bosatte deler av Nord-Atlanteren; dette inkluderte blant annet kyststriper ved utkanten av Nord-Amerika (blant annet Vinland).[1]

Den norrøne kolonien på Grønland overlevde i nesten 500 år. Bosetninger på det kontinentale Nord-Amerika var små, og de utviklet seg aldri til permanente kolonier. Selv om ekspedisjoner – for eksempel for å samle tømmer og treverk – mest sannsynlig ble utført i en periode, er det ingen bevis på varige norrøne bosetninger på Nord-Amerikas fastland.[2]

Norrønt Grønland

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grønlands historie

Et kart over den østlige bosetningen (Austerbygd) på Grønland, noe som omtrent dekket dagens kommuner Qaqortoq, Narssaq og Nanortalik. Eiriksfjord og hans gård Brattahlid er vist, det samme er Gardar bispedømme.

Ifølge Islendingesagaene befolket norrøne fra Island Grønland på 980-tallet. Det finnes ingen grunn til å betvile troverdigheten til informasjonen som sagaene gir angående bosetningens begynnelse, men de kan ikke behandles som primærbevis for det norrøne Grønlands historie fordi de legemliggjør de litterære opptattheter til forfattere i middelalderens Island, som ikke alltid er troverdige.[3]

Eirik Raude (norrønt: Eiríkr rauði), utforsket angivelig den ubebodde sørvestre kysten av Grønland i tre år, etter å ha blitt forvist fra Island for manndrap.[4][5] Han gjorde opp planer for å lokke bosettere til området, blant annet med å velge navnet «Grønland» for å tiltrekke seg mulige kolonister; han sa «at folk ville være ivrigere på å dra dit fordi landet hadde et godt navn».[trenger referanse] De innerste delene av en lang fjord, døpt «Eiriksfjord» etter ham selv, var der han kom til å etablere sitt gods Brattahlid. Han tildelte deler av landet til hans følgere.[6]

Ved sitt høydepunkt bestod kolonien av to bosetninger: bosetningen i øst – ved Grønlands sydspiss – og den i vest, som strakk seg delvis opp Grønlands vestkyst (en mindre bosetning nær Austerbygd blir av og til ansett som «den midtre bosetningen»), begge med en samlet befolkning på 2000-3000;[7] minst 400 gårder har blitt funnet av arkeologer.[6] Norrøn Grønland hadde et bispedømme (ved Garðar) og eksporterte hvalrosstenner, pels, tau, sau, hval, eller selspekk, samt levende dyr som isbjørn, og kuskinn. I 1126 forespurte befolkningen et bispedømme (basert ved Garðar), og i 1251 aksepterte de den norske kongens herredømme. De fortsatte å ha egen lov, og ble nesten fullstendig selvstendig under svartedauden etter 1349. I 1380 gikk den norske kongen inn i personlig union med Kongeriket Danmark.[8]

Handel i vest og nedgang

[rediger | rediger kilde]

Det finnes bevis for norrøn handel med de innfødte (kalt «skrælinger» av vikingene). De norrøne ville ha møtt både amerikanske urfolk (beothukene, beslektet med algonkinerne) og thulefolket – inuittenes forfedre. Dorsetkulturen hadde trekket seg ut av Grønland før den norrøne bosetningen av øya. Gjenstander som kamfragmenter, deler av jernredskaper for mattilbredning og meisler, sjakkbrikker, skipsnagler, snekkerhøvler, og eikeskipfragmenter brukt i inuittbåter har blitt funnet langt unna den tradisjonelt anerkjente norrøne koloniseringen. Det har også blitt funnet en liten elfenbensstatue som virker å avbilde en europeer blant ruinene av et inuittisk samfunnshus.[8]

Kolonien begynte å oppleve nedgang på 1300-tallet. Vesterbygd ble forlatt omtrent 1350, og den siste biskopen ved Garðar døde i 1377.[8] Etter et ekteskap nedskrevet i 1408 nevner ingen nedskrevne kilder bosetterne. Det er mulig at Austerbygd var gitt opp innen slutten av 1400-tallet. Den mest nylige radiokarbondateringen funnet i norrøne bosetninger er 1430 (± 15 år). Flere teorier finnes for å forklare nedgangen.

Den lille istid i denne perioden ville gjort både reise mellom Grønland og Europa, samt gårdsbruk vanskeligere. Selv om fisking og seljakt ga en sunn diett var det mer prestisje og anerkjennelse å hente i kvegdrift, og det var en økt tilgjengelighet på gårdsplass i Skandinavia etter avbefolkning grunnet sult- og pestepidemier. I tillegg kan grønlandsk elfenben ha blitt utkonkurrert i europeiske markeder av billigere elfenben fra Afrika.[9] På tross av mangel på kontakt med grønlenderne fortsatte den dansknorske kronen å se på Grønland som deres besittelse.

På grunn av mangelen på kjennskap til om den norrøne sivilisasjonen fortsatt eksisterte på Grønland – og bekymringer om at hvis den gjorde det så ville de fortsatt være katolikker, 200 år etter at Skandinavia gjennomgikk Reformasjonen – ble en handels- og presteekspedisjon ledet av den dansknorske misjonæren Hans Egede sendt til Grønland i 1721. Selv om denne ekspedisjonen ikke fant noen levende europeere, markerte dette starten på Danmarks fornyede suverenitetshevdelser over øya.

Vinland og L'Anse aux Meadows

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: L'Anse aux Meadows

Leiv Eriksson oppdager Amerika
Christian Krohg (1893).

Ifølge de islandske sagaene (Eirik Raudes saga[10] og Grønlendingenes saga — i tillegg til kapittel i Hauksbóka og Flatøyboka), begynte nordboerne å utforske havet vest for Grønland, kun få år etter at Grønlandsbosetningene ble etablert. I 985 ble handelsmannen Bjarni Herjólfsson, som seilte sammen med en migrasjonsflåte fra Island til Grønland med 400-700 bosettere[6][11], samt 25 andre skip (hvorav 14 klarte reisen), blåst ut av kurs, og etter tre dagers seilas så han land til vest for flåten. Bjarni var kun interessert i å finne hans fars gård, men han beskrev sin reise til Leiv Eriksson, som deretter utforsket området mer grundig, og etablerte en liten bosetning der femten år senere.[6]

Sagaene beskriver tre separate områder oppdaget under denne utforskningen: Helluland, som betyr «steinhelleland»; Markland, «skogland», av særlig interesse for grønlenderne, da det fantes få trær på øya; og Vinland (som betyr «vinland», eller som foreslått av moderne lingvister «enge-land»), som fantes et sted syd for Markland. Det var i Vinland at bosetningen beskrevet i sagaen ble opprettet.

Tre av Eirik Raudes sønnen besøkte Nord-Amerika: hans sønner Leif og Thorvald, og deres søster (eller halvsøster) Freydis. Thorvald døde der.

Leivs vinterleir

[rediger | rediger kilde]
Skálholtkartet

Ved å bruke rutene, landemerker, havstrømmer, steiner og vinder som Bjarni beskrev til han, seilte Leiv omtrent 1800 miles til Den nye verden med et mannskap på 35 i den samme knarren som Bjarni hadde brukt. Han beskrev Helluland som «flatt og skogkledd, med brede hvite strender hvorenn de reiste, og en slak strandlinje.»[6] Leiv og andre hadde ønsket av hans far, Eirik Raude, skulle ledet ekspedisjonen; de klarte å overbevise han. Men da Eirik forsøkte å møte Leiv på reisen til de nye landene falt han av hesten, da hesten skled på våte steiner ved stranden. Han ble skadd og ble igjen.[6]

Leiv overvintret i 1001, mulig nær Cape Bauld på Newfoundlands nordspiss, hvor hans fosterfar Tyrkir fant han full på det sagaen beskriver som «vinbær». Viburnum edule, stikkelsbær og tranebær vokste alle fritt i området. Det er forskjellige forklaringer på at Leiv tilsynelatende beskrev gjærede bær som «vin».

Leiv overvintret nok en vinter ved «Leifsbúðir» uten sammenstøt, og seilte tilbake til Brattahlið på Grønland for å utføre filialplikter for sin far.

Thorvalds reise (1004)

[rediger | rediger kilde]

I 1004 seilte Leivs bror Thorvald Eiriksson med et mannskap på 30 til Newfoundland, og tilbrakte den påfølgende vinteren ved Leivs gamle leir. Samme vår angrep Thorvalg ni lokale innbyggere som sov under tre skinndekkede kanoer. Det niende offeret rømte og vendte snart tilbake til den norrøne leiren med en styrke. Thorval ble drept av en pil som klarte å trenge gjennom barrikaden. Selv om korte sammenstøt fulgte etter, ble de norrøne utforskerne en til vinter, før de reiste den påfølgende våren. Etter dette reiste en annen av Leivs brødre, Thorstein, til Den nye verden for å hente hans brors døde kropp, men han døde før han forlot Grønland.[6]

Karlsefnis ekspedisjon (1009)

[rediger | rediger kilde]

I 1009 utstyrte Thorfinn Karlsefni, også kjent som «Thorfinn den tapre», tre knarrer med buskap og 160 menn og kvinner[11] (selv om en annen kilde skriver at antallet bosettere var 250). Etter en hard vinter dro han sørover og landet ved «Straumfjord». Ham dro senere til Straumsöy, mulig fordi strømmen var sterkere der. Et tegn på fredlige forhold mellom amerikanske urfolk og norrøne ses her. De to folkene byttehandlet pelser og østamerikansk gråekornskinn mot melk og rødt tøy – noe urinnvånerne knyttet rundt hodet som et hodeplagg.

Det finnes motstridende fortellinger, men en beretning hevdet at en okse som tilhørte Karlsefni kom rasende ut av skogen, noe som skremte de innfødte slik at de løp til deres skinnbåter, og rodde vekk. De kom tilbake tre dager senere med en styrke. De innfødte brukte katapulter; de heiste «en stor sfære på en stang; den var mørkeblå i fargen» og omtrent størrelsen til en sauemage,[12] som føk over de norrønes hoder, og lagde et stygt bråk.[12]

De norrøne trakk seg tilbake. Leiv Erikssons halvsøster Freydís Eiríksdóttir var med barn, og klarte ikke holde tritt med de tilbaketrekkende norrøne. Hun ropte ut til dem, og ba dem stoppe å løpe fra «så ynkelige krek», og la til at hvis hun hadde våpen kunne hun ha gjort det bedre selv. Freydís tok et sverd av en mann som var drept av indianerne. Hun trakk et bryst ut av hennes overdel, og slo den med sverdet; dette skremte de innfødte, så de flyktet.[12]

Lengden på norrøn tilstedeværelse

[rediger | rediger kilde]

Bosetninger i Nord-Amerika tok sikte på å utnytte naturressurser som pels, og særlig treverk – et materiale som det fantes svært lite av på Grønland.[13] Det er ukjent hvorfor de kortvarige bosetningene ikke ble permanent, selv om det er sannsynlig at skyldtes delvis fiendskap med de innfødte – referert til som skrælinger av de norrøne.[14] Uansett virker det som sporadiske reiser til Markland for forsyninger, tømmer, og handel med de innfødte kunne ha vart i over 400 år.[15][16]

Indisier for en fortsettelse av turene er blant annet Maine-pennyen, en norsk mynt fra Olaf Kyrres regjeringstid (1067–1093) som angiverlig ble funnet i et arkeologisk indianerområde i delstaten Maine i USA; dette kan tyde på en utveksling mellom de norrøne og amerikanske urfolk sent i – eller etter – 1000-tallet. I De islandske annaler fra 1347 står det skrevet om et lite grønlandsk fartøy med et mannskap på atten, som ankom Island etter å ha forsøkt å seile til Grønland fra Markland med en tømmerlast.[17][18]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Et kart som viser norrøn verdensanskuelse i middelalderen.

I århundrer var det usikkert om de islandske sagaene fortalte om faktiske reiser av norrøne til Nord-Amerika. Sagaene fikk først stor historisk troverdighet da den danske antikvaren Carl Christian Rafn pekte ut muligheten for en norrøn bosetning i, eller reiser til, Nord-Amerika i 1837. Nord-Amerika, da med navnet Winland, dukket først opp i skriftlige kilder i et verk av Adam av Bremen fra omtrent 1075. De viktigste verkene om Nord-Amerika og norrøne aktiviteter der, primært Islendinga saga, ble nedskrevet først på 1200– til 1300–tallet.

Bevis for norrøn tilstedeværelse vest for Grønland kom 1960-årene da arkeolog Anne Stine Ingstad, og hennes ektemann og forfatter Helge Ingstad, gravde frem restene av en norrøn bosetning ved L'Anse aux Meadows på Newfoundland. Beliggenhetene til forskjellige områder beskrevet i sagaene er fortsatt usikkert. Mange historikere identifiserer Helluland som Baffin-øya, og Markland med Labrador. Beliggenheten til Vinland er et vanskeligere spørsmål. De fleste mener at L'Anse aux Meadows-bosetningen er Vinlandbosetningen som beskrevet i sagaene; andre argumenterer for at sagaene beskriver Vinland som varmere enn Newfoundland, og derfor lengre sør.[trenger referanse]

I 2012 identifiserte canadiske forskere mulige tegn på norrøne utposter i Nanook ved Tanfielddalen på Baffinøya, samt Nunguvik, Willows Island og Avayalikøyene.[19][20][21] Uvanlig snøretekstil funnet på Baffinøya på 1980-tallet, og lagret ved Canadian Museum of Civilization, ble identifisert i 1999 som av mulig norrønt opphav; oppdagelsen førte til en grundigere utforskning av Tanfielddalen.[trenger referanse]

Påståtte runesteiner har blitt funnet i Nord-Amerika, hvorav den mest kjente er Kensingtonsteinen; selv om disse generelt anses som forfalskninger, blir disse gjenstandene av noen ansett som spor av videre norrøne oppdagelsesreiser, selv om de fleste ser på det som forfalskninger.

Et gammelt kart avbilder Nord-Amerika:

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Pálsson, Hermann (1965). The Vinland sagas: the Norse discovery of America. Penguin Classics. s. 28. ISBN 0-14-044154-9. Besøkt 15. april 2010. 
  2. ^ Irwin, Constance; Strange Footprints on the Land; Harper&Row, New York, 1980; ISBN 0-06-022772-9
  3. ^ Grove, Jonathan. 2009. "The place of Greenland in medieval Icelandic saga narrative", in Norse Greenland: Selected Papers of the Hvalsey Conference 2008, Journal of the North Atlantic Special Volume 2, s. 30–51
  4. ^ Anderson, Rasmus B. (1906). «Norse voyages in the tenth and following centuries». The Norse Discovery of America. Besøkt 27. august 2008. «He remained there making explorations for three years and decided to found a colony there.» 
  5. ^ Reeves, Arthur Middleton and Rasmus B. Anderson (1906). «Discovery and colonization of Greenland». Saga of Erik the Red. Besøkt 27. august 2008. «The first winter he was at Eriksey, nearly in the middle of the eastern settlement; the spring after repaired he to Eriksfjord, and took up there his abode. He removed in summer to the western settlement, and gave to many places names. He was the second winter at Holm in Hrafnsgnipa, but the third summer went he to Iceland, and came with his ship into Breidafjord.» 
  6. ^ a b c d e f g Wernick, Robert; The Seafarers: The Vikings, (1979), 176 pages, Time-Life Books, Alexandria, Virginia: ISBN 0-8094-2709-5.
  7. ^ Lynnerup, N. 2014: Endperiod Demographics of the Greenland Norse. Journal of the North Atlantic, 7, 18-24. DOI:10.3721/037.002.sp702
  8. ^ a b c Wahlgren, Erik (1986). The Vikings and America. New York: Thames and Hudson. ISBN 0-500-02109-0. Besøkt 19. juni 2014. 
  9. ^ Stockinger, Günther (10. januar 2012). «Archaeologists Uncover Clues to Why Vikings Abandoned Greenland». Der Spiegel Online. Besøkt 12. januar 2013. 
  10. ^ J. Sephton, (English, translation) (1880). «The Saga of Erik the Red». Icelandic Saga Database. Besøkt 11. august 2010. 
  11. ^ a b Oxenstierna, Eric; The Norsemen (1965), 320 pages, New York Graphic Soc.: ISBN 1-122-21631-9
  12. ^ a b c Magnusson, Magnus; Palsson, Hermann (1965). The Vinland Sagas. Penguin Books. ISBN 978-0-14-044154-3. 
  13. ^ Diamond, Jared: Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed
  14. ^ Murrin, John M; Johnson, Paul E; McPherson, James M; Gerstle, Gary (2008). Liberty, Equality, Power: A History of the American People, Compact. Thomson Wadsworth. s. 6. ISBN 978-0-495-41101-7. Besøkt 24. november 2010. 
  15. ^ Schledermann, Peter. 1996. Voices in Stone. A Personal Journey into the Arctic Past. Komatik Series no. 5. Calgary: The Arctic Institute of North America and the University of Calgary.
  16. ^ Sutherland, Patricia. 2000. “The Norse and Native Norse Americans”. In William W. Fitzhugh and Elisabeth I. Ward, eds., Vikings: The North Atlantic Saga, 238-247. Washington, DC: The Smithsonian Institution.
  17. ^ «Markland and Helluland». Smithsonian National Museum of Natural History. s. Archeology page and following. Besøkt 14. august 2008. 
  18. ^ (no) «Markland» i Store norske leksikon
  19. ^ Pringle, Heather (19. oktober 2012). «Evidence of Viking Outpost Found in Canada». National Geographic News. National Geographic Society. Besøkt 28. januar 2013. 
  20. ^ Pringle, Heather (november 2012). «Vikings and Native Americans». National Geographic. 221 (11). Arkivert fra originalen 19. januar 2018. Besøkt 28. januar 2013. 
  21. ^ The Nature of Things (22. november 2012). «The Norse: An Arctic Mystery». CBC Television. Besøkt 29. januar 2013. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norrøn_kolonisering_av_Amerika&oldid=24292053»